Aldri har vi hatt flere eiendeler og større kjøpekraft. Aldri har vi eid så mye, men allikevel aldri manglet mer enn nå. Aldri har vi vært så offentlig tilsynelatende lykkelige, men allikevel så tomme og slitne. Aldri har vi kjent på så mye, men allikevel så numne. Vi er lever i en konstruksjon som forteller oss at vi vil ha mer, vi trenger mer, vi trenger nytt, vi trenger ny stimuli. Vi lever i masseprodusentenes grep, de som forteller oss at vi trenger å henge med på «trend

Å bli avvist tar deg nærmere drømmen Dette må du tåle! Det er nesten som å banne i kirka; det å si til noen at «dette må du tåle!» Så vi sier det ikke. Vi sier heller, «huff, er du sikker på at du vil utsette deg for dette, da? Det må være slitsomt å møte på motstand gang på gang?» «Er det ikke mer bekvemt å la det være, det er uansett vanskelig å endre på dette?» Men jeg mener at den som ikke tåler, den kan gi seg på banna ben. Ferdig. Hit men ikke lenger. Bedre å ikke drite

Se det for deg. Du starter morgenen med å låse deg inn på kontoret. Eller gjøre klar møterommet. Eller gå denne lange korridoren ned til...

Kan du få med deg flere på den endringen du ønsker å se her i verden? Hva tenker du? "Oi, det er litt av en oppgave!" "Nei, det er nok...