Å bli avvist tar deg nærmere drømmen!

Å bli avvist tar deg nærmere drømmen

Dette må du tåle!

Det er nesten som å banne i kirka; det å si til noen at «dette må du tåle!» Så vi sier det ikke. Vi sier heller, «huff, er du sikker på at du vil utsette deg for dette, da? Det må være slitsomt å møte på motstand gang på gang?» «Er det ikke mer bekvemt å la det være, det er uansett vanskelig å endre på dette?»

Men jeg mener at den som ikke tåler, den kan gi seg på banna ben. Ferdig. Hit men ikke lenger. Bedre å ikke drite seg totalt ut.

Men hva nytt her i verden har vel sett dagens lys fordi at noen ga seg?? Fordi det var mer bekvemt å gi seg?

Hvilke endringer og hvilken ny tankegang har oppstått fordi noen ga seg og ga opp??

Flere gode idéer dør fordi noen syntes det ble ubekvemt. (Eller fordi de lyttet til alle kritikerne)

Det er aldri bekvemt eller behagelig å bygge noe som helst. Hvorfor er det slik at alt skal være så bekvemt? Vi vokser ikke som mennesker av å ha det konstant bekvemt, vi vokser av motgang, hindringer, bratte topper, 3 steg fram og to tilbake. Vi vokser på utfordringer, vi vokser på å ha tro på oss selv. Selv om det å vokse også innebærer å tvile på seg selv, få mange nei, bli ghostet, glemt, nedprioritert. Tro meg, det er det vanlige i det å være ny, det å skulle bygge noe selv.

Det er smertefullt å få nei, men nå, for 78. gang, fikk jeg «ja»!

Jeg tenkte jeg like så godt kunne si det, mens jeg ennå hadde taletid i avisa her om dagen. «Jeg gir meg aldri». Men det er ikke lett.

Jeg ler høyt og gråter dypt❤️

Jeg har møtt skeptikere. Som har «rådet» meg til å ikke fortsette, fordi næringslivet kun vil ha nytt så hva er vitsen? Jeg har møtt fagfrender som «har prøvd det før og det gikk ikke». Jeg har møtt de som synes jeg skal holde meg til helsefaget, for det trengs. Jeg har møtt de som har sendt ler seg ihjel emoji til meg i dm, fordi de ikke tør å vise det offentlig. (Pysete spør du meg! Og de får ikke svar) Jeg har møtt de som mener at jeg ikke burde jobbe, kun bygge og «få det til kjappere», har prøvd det også, det funker ikke for meg, blir syk av stress og da klarer jeg ikke å bygge noe som helst)

Men jeg gir meg aldri. Så lenge helsa og hodet er på plass, så gir jeg meg ikke.

Fordi smerten av å ikke våge er større enn smerten ved å faktisk gjøre det. Og jeg har skikkelig tro på konseptet!

Jeg vet. Jeg har huslån, jeg har regninger å betale, jeg har ansvar for barn. Jeg jobber parallellt deltid som sosionom. (For å sikre at jeg ikke går nedenom av bekymring for regninger på denne ferden, og jeg gleder meg jo over hjelper rollen)

Jeg kunne gitt opp bare fordi det blir for mye. For det er vanlig det, av stor respekt for andre, det er ikke så rart at man gir seg. Det er det som er det normale.

Jeg kunne tenkt; jeg venter ti år. Da ser alle tallene mye bedre ut på papiret.

Men har jeg garantier for at jeg i det hele tatt er her om ti år? Har jeg helsa mi om ti år? Har jeg mer energi og guts om ti år?

Det er det ingen garantier for.

Og når jeg nå går mot drømmen, om å endre tankesettet på innredning i næringslivet, hvor er jeg om 10 år?

Jeg tror jeg har kommet langt!

Fra 77 «nei» til ett første «ja». Den aller første kunden. Den kunden vil for alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Og jeg ville aldri vært foruten de over 70 avslagene før dette, fordi de ledet meg til det første oppdraget, og bygget meg.

Hvilken drøm har du som du vil gjennomføre? Hvilke tanker gjør du deg om akkurat det?

Klem

Linda